Inspirert av en annen blogger (Fruatil ) begynte jeg tenke over min egen rolle som pårørende i dag.
Personlig eller ikke personlig. Hvor går grensen til at min historie, som handler om en annen, fortsatt er min historie?
Min historie er min historie, men han jeg er pårørende til, har sin historie. Hans historie er ikke den jeg har valgt å dele av innimellom her på bloggen, men min. Men det hadde heller ikke vært en historie om det å være pårørende, uten han.
Min elskede voksne sønn. Det er han som er årsak til at jeg har denne historien som pårørende. Pårørende til en rusavhengig.
Min historie som inneholder så mye kjærlighet med sorg, håp, forventninger, tro, skuffelser, angst og redsel.
Jeg går noen runder med meg selv innimellom og tenker over om jeg har vært for personlig med min pårørende- historie. Det tenker jeg bare er sunt. En titt på egne motiver og hensikter er bra innimellom.
Bloggen har ofte fungert som en ventilator for meg, og viktigheten av å gi seg selv tid og rom som pårørende i tøffe situasjoner, skal man ikke undervurdere. Nei, det er så viktig at det kan sammenlignes med at på flyet må man ta på sin egen maske før man kan hjelpe den som sitter ved siden av – enten det er barn, unge, voksne eller gamle – om det blir nødvendig.
Det er lov å være å være sliten, men det er også lov og helt nødvendig å ha noe å glede seg over. For det finnes gleder – glem aldri det – man må bare lete litt dypere for å finne.
Jeg våknet med ett rykk i dag. Marerittet var totalt. På kjøkkenet setter jeg med ned med en kopp kaffi. Jeg hadde ingen problemer med å se hva marerittet hadde sin rot i. Så kan man jo si: godt det bare var en drøm. Men var det egentlig det, der jeg ser elementer av virkeligheten?
Man lærer seg å leve med unormale livssituasjoner på en normal måte.
Man lærer seg å leve i beredskapsmodus, mens man også slapper av.
Det høres rart ut, men det er mulig!
🧡🌼🧡🌼🧡🌼
Følg meg gjerne på Fb