Hei og fortsatt god sommer der ute. Her er det en stille og rolig morgen. Dagen, som ser ut til å bli like fin med sol og varme, har så vidt startet.

Skulle forsåvidt ønsket at jeg kunne ha sovet litt lengre. Klokken seks er litt tidlig å stå opp en lørdags morgen, men når det er sagt, er det egentlig helt greit. Jeg er veldig glad i å lese og har alltid en bok liggende, så på denne årstiden er det ingenting som er så deilig å ta boka og en kopp kaffe med seg ut på verandaen. Nå skal det sies at det er litt forskjell på å stå opp tidlig en fin solskinnsdag i juli, kontra en tidlig morgen i november. Men det kommer an på hva man gjør ut av det, ikke sant? Og det er DET det handler om, når alt kommer til alt – med alt.

Jeg kjente i dag på noe som ikke var greit. En følelse av bitterhet.

Bitterhet er ikke godt for noen. Kanskje det er det berømmelige skjellettet i skapet. For de fins nok hos de fleste, og kommer nok ut av skapet innimellom, tenker jeg. Forskjellen er vel bare hvor mye krefter man bruker på å holde skapdøren igjen, og hvor mye man vil erkjenne at det faktisk er der.

Jeg vet forøvrig godt med meg selv hvorfor jeg kjente på dette i dag. Og det er et bra utgangspunkt. For det er du – eller meg, da, i dette tilfelle – som skal ha kontrollen, og ikke omvendt.

Og før jeg satte meg til å skrive, satte jeg ord på det jeg kjente. 

Jeg gav meg selv lov.

Gi skjelettet lov til komme ut noen ganger. Du blir mer utslitt av å holde skapdøren igjen, enn om du åpner, kjenner, tenker over, reflekterer og setter ord på det, for så stenge det inne igjen. 

For det er du som skal ha kontrollen og ikke skjellettet – eller bitterheten, som det handlet om i dette tilfelle. 

Ingen og ingenting er verd min og din bitterhet. 

Og DET er også noe å reflektere over denne nye ubrukte dagen – så langt ♥