Så er det dagen din igjen – 84 år hadde du vært i dag om du hadde vært blant oss. Det begynner å bli noen år siden du døde. Du var ikke mer enn 72 år – det er ikke gammelt. Men er det noe vi ikke rår over – når alt kommer til alt – så er det livets gang.

Hva skal jeg si om deg, pappa? Du var en frukt av din oppvekst, oppdragelse, opplevelser, ulykken som 14 åring, drømmen om Amerika, ekteskapet med mamma, fire døtre og tapet av den nest eldste. Vi er jo alle en frukt av noe, og vi har alle vår historie.

Jeg er nummer tre av jentene dine, og jeg husker deg som en følsom mann, men en pappa som jeg hadde stor respekt for, ja, nesten på grensen til frykt noen ganger. Det du sa, respekterte jeg. Jeg gikk ikke inn i noen diskusjon med deg for å få viljen min. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg var tolv år og lå på sykehuset for å operere hoften min, kom du rett etter operasjonen på besøk. Du hadde kjøpt smykket jeg ønsket meg, og du tok bilde av meg med smykket på i sykehus sengen. Du hadde en glødende interesse for fotografi apparater, og på denne tiden hadde du et helt nytt kamera, hvor bilde kom ut med en gang. Det var stas, husker jeg. 

Du hadde selv ligget på sykehuset, da du var på min alder. Fjorten år gammel var du utsatt for en alvorlig brann ulykke, og begge lårene dine ble kraftig forbrent. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å ligge på sykehuset i sju måneder med disse skadene på denne tiden. Mange operasjoner med hudtranspaltasjon, du mistet mye skolegang, og var mye engstelig og redd. Men her begynte du også å male bilder. Dine kunstneriske evner kom fram, og du fikk masse skryt for bildene dine, og flere leger og ansatte ville ha dem. Så det er jo rart å tenke på at  flere av bildene dine henger i noen hjem rundt omkring. Malt av en ung gutt med store brannskader. Om du fikk litt for dem, vet jeg ikke. To av bildene dine har jeg selv hjemme på veggen – dyrebare minner.

Du snakket aldri mye om disse opplevelsene, men jeg har hørt av mamma at du bar nok mye mer preg av denne ulykken, enn vi kunne forstå. Kanskje ikke du selv heller forsto det. På din måte hadde du angst, men man er en frukt av en tid, og noen form for bearbeidelse og samtale etter denne alvorlige ulykken, var det ikke, på samme måte som det ville vært i dag. 

Du drømte om å reise til Amerika. Det ble aldri slik. Hvorfor ikke, vet jeg ikke, men du hadde alltid en glødende interesse for å snakke engelsk. Du var en del ute og reiste, husker jeg. Og i Afrika fikk du bidratt til å legge til rette for vann til landsbyen du besøkte. Du var bort en gang i tre uker på en slik reise, og da du kom hjem, var du blitt så tynn. Du hadde vært syk nesten hele tiden, og noe av det du savnet mest, var å tappe rent vann fra springen. Derfor var det så viktig for deg å gjøre det du kunne for å legge til rette for dette. Du har vært i Israel, og vi har et bilde av deg fra en av disse turene. Du sitter på kne ved et vann, mens du tar hånden din i vannet som om du skal drikke av hånden. Dette vannet har en helt spesiell historie i Bibelen, og jeg vet du syntes det var sterk å være der å bekrefte at det som var skrevet om det, stemte. 

Du var handyman til tusen. Bygde flere hus, restaurerte og hjalp flere venner med både garasjer og hytter. En gang husker jeg mamma lurte på om det gikk an å flytte hele kjøkkenet til et annet sted i huset. En kjempejobb, og det krevde ganske mye med nytt røropplegg og el anlegg. Men du satte i gang og fullførte jobben – og mamma fikk kjøkkenet der hun ville.

Du har jo også vært predikant. Og din formidlingsevne på talerstolen, fenget mange. Du hadde lydhøre mennesker i salen, samtidig som du egentlig var litt tørrvittig, fordi du fremkalte også både smil og latter i budskapet ditt. Skrivelysten min har jeg etter deg. Du var en utmerket skribent, og hadde ord, eller pennen, i din makt.

Du var tydelig å “lese” for oss hjemme. Det var ikke vanskelig å se om du hadde en god eller dårlig dag. Når du hadde det bra, var det en fryd å være sammen med deg. Du lekte med oss to minste. Vi satt på skuldrene dine og du sjanglet bortover, som om du kom til å miste oss. Du kom inn på rommet om kvelden for å si god natt og be aftenbønn, men først gjemte jeg meg under dyna, og du latet som du ikke fant meg 🙂

Men når dagen var tung, var også det merkbart, og du hadde nok dine grunner for at det var slik. Hva visste jeg om det som skjulte seg inni deg?

Minne gutter hadde deg i livet sitt til de var 17 og 15. De husker deg godt, og det er jeg glad for. Jeg ser ting av deg i begge to.

Jeg minnes deg med respekt for den du var med alle dine opplevelser på godt og vondt, og som gjorde deg til den du var ♥

På gjensyn, pappa ♥