♥
Så kom den igjen, da, denne klumpen i magen. Klumpen i magen som ikke lar meg sove mer enn tre fire timer, enda jeg hadde hatt mulighet til å sove mye lengre. Mye lengre, fordi jeg er på kosetur med mannen min i storbyen, suger inn stor-by-følelsen, har sitte på cafe og kikket på det pulserende livet, snakket om nåtiden og om drømmene for framtiden, blitt overrasket med gaver fra min kjære, shoppet litt og suget til seg alle inntrykkene der man går i den kalde vinterlufta.
Etter enda en kaffe med noe godt til, dro vi til hotellet for å strekke på bena, for så å pynte seg litt før turen igjen gikk ut til reservert bord på hyggelig restaurant.
Gode og mette og fornøyde med dagen, skal det bli godt å sovne på hotellet med en bedre frokost dagen etterpå, før turen så går hjem igjen – fornøyd og glad – med livet og med hverandre.
Så hva er det med denne klumpen da, som skulle legge en demper på dette koselige? Og hvorfor er det så vanskelig å ta kontroll over den?
Det er ikke lett og ignorere telefonen fra en fortvilet sønn som gjør ting han ikke skal på grunn av rus. Det er ikke lett å ignorere de som ringer å spør meg – hans mamma – om hva jeg tenker om dette. Jeg har på mange måter lært meg å leve med dette uforutsigbare – for rusproblematikken er det. Og det er slitsom og måtte forklare seg, ja, nesten forsvare seg – fordi han har gjort noe han ikke skulle. Ord når ikke fram, ikke fordi jeg prøver å forsvare handlingen, men der andre ser en rusmisbruker – ser jeg min sønn.
Og har du det ikke tett på livet selv, kan det vanskelig la seg forklare – både hvordan du tenker, men også hvordan du har taklet og fremdeles må takler situasjoner som oppstår.
Jeg har funnet min vei, men det er allikevel alltid vondt når det uforutsigbare oppstår i det som allerede er uforutsigbart.
Litt tidlig å stå opp ennå, så jeg skal legge hode på puten igjen – og hvem vet, kanskje det blir en dupp?
♥