…er det bare en fysisk reise fra a til å, eller kan det også være en reise i deg selv? En indre reise for å komme hjem – til deg selv?
Det er kanskje den viktigste reisen, når alt kommer til alt. Men hva innebærer en slik reise? En reise med bil, tog, buss, fly, ja, uansett hvordan du fysisk reiser, er mye enklere enn den mentale reisen. Det er jobb og det tar tid.
Jeg har tatt den reisen, men er ennå på vei – i meg selv. Og kanskje er det slik at man egentlig ikke kommer helt fram, men at det viktigste er at man er bevisst på hva man reiser mot. Og bare det å vite hva målet med den indre reisen er, gjør den viktig og meningsfylt, og er en tilfredsstillelse i seg selv. Bevisstheten – ikke hverken tenke eller gjøre ting uten at man er seg bevisst.
Jeg må fortsatt jobbe med min sensitive natur. Eller må jeg det? Er det bare negativt å være litt mer følsom enn “vanlig”? Nei, jeg tror ikke det, men det kan være slitsomt. Slitsomt fordi det er meg selv som bærer på det jeg senser, føler. Føler på det som ikke kan forklares, men som like fult er der – som noe udefinert.
Jeg har en mann – som også er min beste venn. Vi møttes i voksen alder. Og det var først når vi begynte å snakke om disse fascinerende tingene ved den menneskelige naturen, at jeg satte ord på mine egne indre tanker og følelser. Den indre reisen begynte og det var godt å begynne å forstå seg selv. Kanskje du syntes det høres rart ut, eller kanskje ikke, men jeg tror det er bra for alle å sette ord på hvorfor man tenker, føler og er som man er.
Vi er alle frukt av noe. Av en oppvekst, det som er arvet både genetisk og sosialt, og hva man har fått med seg av verdier i livet. Og midt oppi det er man et unikt menneske som skal finne seg selv og å finne ut hvem man er. Og ikke alt er like lett og forstå ved seg selv. Hvorfor er noen så veldig sensitive og hvorfor kan andre bare blåse i det som du syntes er vanskelig og håndtere? Hvorfor har noen større ambisjoner i livet enn andre? Hvorfor havner noen på livet skygge side mens andre ikke gjør det? Hvorfor er noen uten familie, mens andre har fult opp?
Vi er så sammensatt – og reisen i oss selv er den viktigste. Tørre og føle, tørre å si, tørre å kjenne på og tørre å kjenne på at ikke alle forstår akkurat at du er som du er med dine følelser.
Reisen hjem til meg selv.. den fortsetter, men jeg er langt på vei..langt på vei..Og som barnet i krybben i Betlehem – selve symbolet på kjærlighet – som sa da han ble voksen – at vi skulle elske vår neste som oss selv – så må vi nettopp det. Elske oss selv ved å ta reisen innover til vi når hjertet vårt. Og når vi gjør det, kan vi elske vår neste, med de svakhetene og styrkene vi selv har og som min neste har.
Ønsker deg en god reise i en god jul og videre inn i ett velsignet nytt år ♥♥