Minner får fram tårer og smil

Så var det en av disse sommerdagene uten sol, som like fult er en sommerdag. Jeg sitter ikke å venter på solen, men nyter dagene allikevel – som i går. Riktig nok begynte den med at jeg gikk ned i kjellerboden for å sjekke et par esker. De hadde stått der lenge og det var på tide å se litt nærmere på dem. Jeg fant fort ut at esken tilhørte en av sønnene mine, og foruten ting helt tilbake til barndommen, var det også noe fra nyere tid. Noe av det første jeg så var et lite album. Ikke mange bildene, men fra en bestemt tid.

Vi kjøpte en hund. En hund som skulle være noe å se fram i mot å ha ansvar for etter endt behandling. Den var så vakker, og jeg gledet meg til at den skulle være en del av familien – men mest skulle den være hans.

I dette albumet var det en del bilder fra da den var valp og vi besøkte han der han var. De var så vakre begge to og minnene strømmet på. Det var også et bilde av mine foreldre der – hans besteforeldre – fra da min pappa ennå var frisk. Jeg falt helt i tanker, der jeg stod blant dekk, malerspann, snøskuffe og en grill som ikke funket lengre.

Minner er nødvendige selv om om de ikke alltid får fram smilet. Valpen var ikke så veldig lenge hos oss før vi måtte levere den tilbake til dem vi kjøpte den av. Det skulle være hans hund, men rus fikk igjen for stor plass i hans liv.

Noen ganger er det nødvendig å dvele ved minner – rett og slett fordi det er minner.

Denne vakre og spesielle plassen tok vi en tur til etter at jeg var ferdig med å rydde i kjellerboden. Det oste av en blanding av gamle møbler, blonde gardiner og nyere tid. En vakker plass ikke så langt fra svenskegrensen.

Kaffi og kake måtte vi selvsagt ha i disse vakre omgivelsen, og selv om det var en av disse sommer dagene uten sol, hadde det ikke så mye å si, når omgivelsene var så fine.