Tryggheten min ble borte

I dag venter jeg på min barndoms venninne. Hun bor i Bergen og jeg i Østfold, så ikke altfor ofte vi møtes. Men en gang i året har vi møttes i barndommens by – Kristiansand. Da går vi i strøket der vi bodde og mimrer. Så mange gode minner, men også sorgen vi begge følte da hun og hennes familie flyttet. 

Det var sommeren da vi var ferdig med barneskolen. Min store trøst denne sommeren var at vi skulle begynne på den nye, store og skremmende ungdoms skolen i sammen. Det var noe annet enn den lille trygge barneskolen. 

Jeg var et usikkert barn som ikke var blant de kule. Jeg var født med hofteledds dysplasi som ikke ble gjort noe med før jeg var 12 år. Jeg slet i gym timene, hatet alt som hadde med løping og ballspill å gjøre, jeg hatet å gå i 17.mai tog – jeg hadde smerter jeg ikke klarte å sette ord på. Etter operasjonen ble det litt bedre på den siden som ble operert, men den andre siden ble værre og værre, inntil jeg ble operert i slutten av tjue årene og fikk total hofteprotese på begge sidene.

Men altså, min store trygghet, Maryan. Vi skulle sammen klare bragden det var å gå fra barneskolen til ungdoms skolen – inntil jeg en kveld hørte at hennes mamma var innom min mamma og fortalte at de skulle flytte til Bergen.

Hele min verden raste sammen. Tryggheten min ble brått borte. Hvordan skulle jeg klare meg på egenhånd uten henne? På ungdoms skolen?

Det var ikke det at jeg ikke kjente andre, jeg kjente jo de andre vi begge hadde gått i klassen med, men alt var lettere når jeg hadde henne. Og nå ble hun snart borte.

Jeg husker ungdoms skole tiden som er tung tid. Jeg ble ikke mobbet, men jeg var heller ikke en del av kjernen. Matematikk var et vanskelig fag, og noe av det værste var når læreren tok for seg gangetabellen og pekte på hver enkelt og spurte vilkårlig om hva det gange det var. Jeg tror han tok hensyn til at han visste det ikke var det letteste for meg, så det ble ofte noe sånn som to gange to, eller tre gange tre til meg 🙂

Jeg hadde ingen konkret å henge med i friminuttene. Nei da, jeg stod ikke alene, bare noen ganger, men jeg hadde ikke tryggheten min der lengre. Alt hadde vært så mye lettere om hun hadde vært der – da kunne jeg lissom ha klart alt.

Sorgen over hennes flytting varte lenge, ja, jeg tør påstå at den varte de tre årene ungdoms skolen varte.

Så går da livet videre, og selv om vi møttes hver sommer en god stund, ble det mindre og mindre. Man utvikler seg i forskjellige retninger, og kontakten var flere år borte.

Inntil jeg gikk i gjennom en skillsmisse.

Jeg giftet meg ung, og gikk rett fra foreldre hjemmet til mitt eget med mann og etterhvert to barn. Da vi flyttet ifra hverandre skulle jeg for første gang bo alene, og den første som tok kontakt med meg, var henne. Det kunne nesten ikke ha vært noen andre 🙂 Og siden har vi holdt kontakten og møtes altså i barndommens rike og mimrer en gang i året. Ser på husene vi bodde i, som ennå er der, går gatelangs i denne vakre byen, og ingen av oss kan forstå hvorfor både hun og hennes familie flyttet, og senere også jeg med mine foreldre.

Så har livet blitt som det er. Vi er voksne og i dag venter jeg altså på henne fordi vi skal feire at jeg har fylt femti. Jeg er så heldig som har en som kjenner meg for så mange år siden. Det er en historie der som deles, som bare henne og jeg kjenner ♥ Som en annen god venninne sier: “vi hviler i gammelt vennskap”

Og for meg er et trygt og godt vennskap som en klippe. En klippe er der alltid, og man kan alltid vende tilbake til den, nettopp fordi den er der.

          

 

 Jeg skal nyte hvert øyeblikk jeg får denne helgen med henne, familie, sønnene mine og kjæresten min, og jeg ønsker deg som leser en super fin helg med mange gode øyeblikk!!

 

#hverdag #livet #blogg #helse

4 kommentarer
    1. Kjære Elise💕takk for den nydelige helgen og en uforglemmelig feiring, òg innegget. Det var tungt å lese, minnene strømmet på, som fortsatt er et uforglemmelig vonde!
      Det var en fantastisk tid i Kristiansand, our playground- bekymringsløse år som ble til bekymringsfulle og trøstesløse år etter Oppbruddet, som var så meningsløst- vi hadde jo Alt!
      Vi holdt kontakten på gamlemåten i flere år….. og gleder meg veldig til vi ses i august, med våre bedre.
      Da skal den selvstrikkede rød og blå brevmappen på cafebordet i hagen.
      Sorgen kjennes fortsattover det fratatte, men glede over det som kommer! Jeg er så veldig glad i deg, min Skatt😚
      Kjærlig hilsen Maya

    2. Maya Simonsen: Så rørende, min beste veninne <3 Barndomsminnene har vi og tar vare på, og så utrolig glad fora t vi ennå har kontakt. Gleder oss til august, og ikke minst brevmappen. Kommer nok til å bli tårevått <3 Glad i deg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg