Alene formiddag – ikke så ofte det skjer, men i dag skulle mannen min i minnestund.

Begravelsen har vært, han bodde i utalndet, men i dag var det altså minnestund.

Mange som møtes etter mange år, for å minnes en felles venn som døde brått. 

Døden passer aldri, gjør den vel? Det er så vondt og meningsløst, uansett om det er brått eller etter lang tids sykdom.

At denne tidligere vennen gikk bort så brått, gjorde veldig inntrykk på han. De var like gamle, og gjorde “sprø” ting i ungdommen. Livet blir satt i perspektiv – et perspektiv som gjør at man setter enda større pris på de små ting. De tingene som faktisk betyr noe i livet – at man får stå opp hver dag og ta fatt på dagen, tur med hunden, felleskapet rundt en kopp kaffi, nyte en time i solen på verandaen, ta vare på og holde om de menneskene som man er glad i og som er glad i tilbake, problemer som egentlig handler om bagateller i den store sammenhengen…man ser ting i en større sammenheng og blir bare glad for at man har livet og dagen i dag. 

 – Takknemlig for livet –

Det er så lett å bli opphengt i livets hverdagslige ting og gjøremål – noe som ikke er rart og uvanlig – men en oppvekker i form av at noen brått går bort, gjør jo at man stopper opp å tenker: hva er viktig, hva kan jeg ha mindre fokus på, hva bør få mer oppmerksomhet, sette større pris på hverandre mens vi har hverandre, ikke utsette til i morgen det jeg kan gjøre i dag…

Ingen vet noe om morgen dagen..men for meg er det er godt å sette det inn i en større helhet, og finne trygghet i det♥

En “gammel” kompis minnes i dag og minnet lever videre. En fin måte, tross alt, og ta farvel på, og en fin måte og fortsett livet på med enda større takknemlighet i hjerte.