Den usminkede sannheten er vel at man innimellom kjenner seg ganske tom. Motivasjonen er borte, og man undrer seg over hvorfor.

Den usminkede sannheten er også at livet er godt. Foruten migrenen min som ble enda mer kartlagt hos nevrologen i dag, er jeg frisk, har livslyst og kjærlighet i livet mitt.

Men på radioen i dag, da jeg var ute og kjørte, ble det satt ord på det. Høysensitiv, eller bare sensitiv. Jeg har mange ganger i mitt 49 år lange liv undret meg over meg selv. Følsomheten, empatien, det sterke ønske om å bety noe for andre, jeg gråter lett, er nærtagende og redd for å si noe galt, såre andre, man har en mer intens reaksjon på kritikk ved å gå veldig i selv for å finne ut hva man sa eller gjorde galt, man er ganske detalj orientert og legger fort merke til de små detaljene..Kanskje det er derfor jeg har så stor interesse for detaljer i interiør og generelt?

Foruten det jeg hørte på radioen i dag med prinsessen, goglet jeg “høysensitiv” og jeg måtte smile for meg selv – det var så mye som stemte. Og det gav egentlig en god følelse. I stede for å bli fortvilet over meg selv fordi jeg reagerer så sterkt i enkelte situasjoner, vet jeg heller hva det kommer fra – eller hva det er.

Og når man kjenner seg tom for motivasjonen, som innlegget begynner med, er det kanskje en naturlig følge av at man er sensitiv, fordi man gir alt, går inn med hele seg, man vil så gjerne at det man gjør skal være vellykket, man vil være til stede og nær. Så er det ikke noe galt med meg, da, jeg må bare ta det ekstra lille hensynet til meg selv.

Er det en ressurs eller bare negativt å være sensitiv?

En som betyr mye for meg sa at dette er sterke og gode egenskaper. Det var første gangen noe så det utfra den vinkelen. Det var godt å høre, husker jeg.

Så får jeg – og du – være den jeg er – med mine sterke og svake (?) sider. Og bare da kommer mitt – og ditt – fulle potensiale til sin rett. Og bare da lever jeg – og du – til fulle♥

– jeg lever med alle mine følsomme sanser –