Det beste med minner og tradisjoner er å lage dem – og ingen tid på året er vel mer full av tradisjoner er advent og jul. Og ettersom tiden går har minner og tradisjoner blitt viktigere for meg.
Jeg er mamma til to flotte gutter. Den ene er rusavhengig, og alle som har dette tett på livet vet hvor uforutsigbare dagene er.
En jul for noen år tilbake var livet ganske lyst hva det angikk. Han var i behandling, jeg var glad og øvrig familie var glad. Vi skulle feire julaften sammen dette året – jeg, kjæresten min og BEGGE sønnene mine. Det var en stund siden og jeg gledet meg.
Men i bakhodet mitt lå en tvil. Jeg ville ikke ta den til meg. Det var jo ingen grunn til det. Det gikk jo så bra nå.
På julaften, på dagen, skulle jeg hente han på jernbanestasjonen. Permisjon fra behandlingen i to døgn.
På lille julaften, på kvelden, kom telefonen. Han var reist fra behandlingsplassen. Til Oslo og gaten. Den lille tvilen min hadde rett. Og kanskje det var en grunn til at jeg hadde fått den i hjertet mitt, fordi da telefonene kom, ble jeg svært overrasket, men jeg fikk ikke sjokk. Jeg kunne bare ikke forstå at han hadde gjort det valget fremfor å feire jul med oss.. Det valget vil jeg aldri forstå, men etter så mange år nå forstår jeg at jeg aldri kommer til å skjønne den rusavhengige og de valg han gjør.
Det var en ganske irrasjonell følelse på julaften..Vi tre med kos og hygge, samtidig som jeg visste at han var på gaten i hovedstaden.
Rusens vesen er ikke til å fatte. Det har jeg erkjent for lenge siden. Jeg kan ikke gjøre valgene. Det må han gjøre, og jeg må respektere dem.
Tradisjoner og minner – vi lager dem underveis – og vi bestemmer dem langt på vei selv. Livet er ingen selvfølge, derfor er jeg så takknemlig for livet her og nå, for morgendagen vet jeg ikke noe om ♥