“Slutt og fortell løgner om meg, så skal jeg slutte å fortelle sannheten om deg”

Bra sagt, eller? (Hentet fra filmen “Wall Street – money never sleeps”)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjære bloggen min ♥

Ja da, jeg vet du er en offentlig dagbok, men innerst inne tror jeg at det du får nå, ikke skiller seg så veldig mye ut fra hva andre opplever og tenker.

I dag er jeg lei meg, virkelig lei meg. Jeg er lei meg fordi jeg verbalt lar meg tråkke på.

 Nei, jeg er ikke selv medlidende, det er altfor mye nød og elendighet i verden til å være det, men jeg er meg, og jeg er irritert OG lei meg, for jeg vet at det bare er meg som kan gjøre noe med det. Det er faktisk mitt eget problem når jeg lar andre si sine meninger til meg om saker jeg ikke har bedt om råd for, når magefølelsen var god i en sak, men jeg ikke turte å stole på den for andre dro den i tvil. Eller når andre med sine velmenende ord tror de er til hjelp – men absolutt ikke er det.

Men jeg er veldig flink pike så jeg tar det bare i mot – jeg biter det i meg og venter på at det skal passere å gå over. Jeg ønsker jo bare å være god og snill og vennlig og oppmuntrende mot alle.

Men hvem er det som har det vondt og er irritable i mellom tiden? Jo, det er meg. Lurer på om det bare er meg som har det sånn inni mellom..!

 Kanskje jeg er alene om det? Det er derfor jeg bare forteller det til deg, kjære bloggen min 🙂

Min kjære pappa sa til meg da jeg var veldig mange år yngre enn det jeg er nå at jeg måtte få meg elefanthud. Med andre ord – ikke la ting gå så lett inn på meg. Jeg har aldri glemt at du sa det, kjære pappa, men du skulle bare visst hvor vanskelig det er. Jeg jobber med det fortsatt, og kanskje mer nå enn da du sa det til meg, ser jeg hvor mye jeg trenger det. Kanskje du sa det, fordi du ikke hadde så mye elefanthud selv?

Vi er så forskjellige, vi mennesker. Noen er veldig sårbare og sensitive. Jeg vet jeg er blant dem, men min kjære mann sa til meg en gang at jeg ikke skulle se på det som svakheter, men styrker. Jeg vet at det går an – det må bare læres – og jeg er på vei – jeg er bare så redd for å såre mennesker ved å si at jeg mener noe annet – eller til og med begynne og argumentere –  jeg vil liksom bare holde fred med alle. 

Ja ja, kjære bloggen min – jeg vet at om litt så er det noen flere enn du som vet om mine tanker i dag – men faktisk så tror jeg ikke at jeg er så veldig mye anderledes enn folk flest – jeg tror at mye oppleves likt. Og jeg vet også at mange finner en slags trøst i å vite at noen har det akkurat som meg – eller han eller henne.

Derfor sier jeg bare til meg og alle: stå på, gjør noe med det du kan gjøre noe med, og la det andre ligge ♥