I dag hadde jeg en viktig avtale. Egentlig en uformell avtale, men like fult en avtale, gjort for noen uker siden. Jeg skulle møte ei jeg kjente godt og vi skulle på en tur til Oslo. Spise lunsj, kanskje shoppe litt og se på det pulserende livet denne sommerdagen. 

Jeg visste at det muligens kunne bli avlyst, og du vet vel hvor irriterende det er når avtaler blir avlyst på kort varsel – i hvertfall syntes jeg det er litt irriterende. Uforutsette ting kan komme på, ja, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Hun har dessverre lett for å avlyse avtaler vi gjør, men på en måte lærer man å forholde seg til det..

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne turen, bare henne og meg, på tur til Oslo, spasere på Karl Johan, innom her og innom der, ta en kaffi, se litt på insta, kanskje legge ut et bilde, se på livet. Også denne gangen gav hun meg noen signaler dagen før om at hun var usikker, men på morgenen ble det allikevel bestemt at vi skulle dra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Været var strålende og etter en kaffi og et knekkebrød med samboeren min på terassen, gjorde jeg meg i stand. Skjørt eller bukse, joggesko eller sandaler, skulle jeg ta med paraply i tilfelle regn – for selv om solen skinte akkurat nå, vet man jo at det kan skifte fort.

Da var jeg klar. Det ble skjørt og joggesko, det blir jo mye gåing i Oslo, så de beste joggeskoene ble tatt på.

Toget skulle gå kl 11, så noen minutter før var jeg der – og møtte MEG SELV. 

For det var MEG SELV jeg hadde gjort en avtale med, og det er MEG SELV som har lett for å avlyse avtalen jeg gjør med MEG SELV.

En slik avtale er like viktig som noe annet. Den kan ikke og skal ikke avlyses i tide og utide, for hvor viktig er det ikke med tid alene, sin egen tid og sitt eget tempo? 

Jeg er så glad for dagen jeg gjenomførte i dag. Kost meg på cafe, sett på folk, lagt ut et bilde på instagram shoppet litt, men jeg har også med meg hjem ett inntrykk jeg ikke glemmer – og som jeg angrer på jeg ikke gjorde noe med..

Jeg hadde tenkt meg over til opera taket, men da jeg var på vei, med masse folk på alle kanter, lå det en dame på fortauet med en kopp foran seg. Ikke noe uvanlig syn, dessverre, men jeg hadde ikke sett akkurat dette før – at hun LÅ på fortauet – halvveis på siden. Som jeg kunne se, var det ingen som stoppet, og i virrvaret av mennesker, tenkte jeg: “må jeg ikke bøye meg ned, ta henne på skulderen og ihvertfall sjekket at hun lever?” Dette tenkte jeg i noen raske sekunder – men jeg gjorde det ikke..Jeg sitter og reflekterer over det nå, når jeg er hjemme i min egen stue, med samboeren min. Jeg var jo ikke bedre enn alle de andre som gikk forbi. 

Det er så mye nød og elendighet på alle kanter – på nyheter, sosiale mediaer, aviser, på gaten..hvor blir kjærligheten av som vi skal ha til hverandre? Makter vi ikke å ta inn over oss all nød lengre?

Samtidig vet jeg jo at det er mange som gjør mye godt. Vi har alle våre måter å GJØRE det på, og det er mange MÅTER å gjøre det på, men la oss ikke glemme at et lite klapp på skulderen, et smil til en forbipasserende, kan være av større verdi enn man kan tenke seg ♥