Hadde jeg lov til å slippe sorgen fri inni meg?

Jeg skrev i almankken min i går at nå skal vi ha noen tenke-å-gjøre-frie uker – med andre ord ferie. Og siden vi ikke skal reise bort før i slutten av august, så er vi hjemme å har ferie. Det handler jo bare om å gjøre andre ting enn det man gjør til vanlig. Jeg har til og med hengt en lapp på kjøleskapet over ting man kan gjøre når man har ferie hjemme – bare sånn for å ikke glemme det 🙂 Men siden jeg er en tenke og gruble type, må jeg nok bruke litt tid på å komme inn i tenke-å-gjøre-frie-uker modus. Av natur er jeg veldig følsom, og da sier det seg selv at å ikke tenke for mye, er en kunst – og jeg har ikke helt klart å lære den ennå, men jeg velger å tro at jeg er på vei, fordi alt man er klar over ved seg selv, kan man gjøre noe med. Bare du kan jobbe med deg, så får jeg jobbe med meg.

Apropo følsomhet – kan følelser diskuteres? Jeg tror de fleste er enig med meg når jeg svarer nei på mitt eget spørsmål. Men en sak, derimot, er noe annet, en sak bør man kunne snakke om uten å påstå at min versjon eller din versjon er den rette, men følelsene rundt en sak kan ikke diskuteres. De må respekteres.

I sammenhengen med å ha rusavhengighet tett på livet sies det at pårørende (i mitt tilfelle) har en normal reaksjon på en unormal livssituasjon. Da jeg første gangen hørte den uttalelsen ble jeg lettet, for hva er normalt i slike sammenhenger – og i mange andre livssituasjoner. Jeg visste mange ganger ikke hvordan jeg skulle reagere når dramatiske ting pågikk – og tenk på hvor mange ulike reaksjonsmåter det finnes, da..Er noe mer riktig enn andre? Gråt, latter, sinne, tristhet, resignasjon, fortvilelse, lettelse, anger, aktiv, passiv, våken, trøtt. Sånn kan man jo holde på i det uendelige, men en reaksjon jeg hadde som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle forholde meg til, var sorg. For hvordan kunne jeg sørge når han levde? Hadde jeg lov til å slippe sorgen fri inni meg? Heldigvis ble jeg fortalt at min sorg, som ikke handlet om død, like fult var sorg over noe jeg på mange måter hadde mistet – mistet til rusen – altså en normal reaksjon på en unormal livssituasjon. 

De rundt deg forstår ikke alltid måten du reagerer på – ja, de kan til og med begynne å diskutere måten du reagerer på. “Du må jo ikke..” “Du kan jo bare..” “Hvorfor gjør du ikke..” Så var det det å diskutere følelser, da, som ikke går. Følelser må respekteres..! 

Det hele munner ut i forståelse og respekt, sant?

 

Psst..bare sånn helt på tampen..nå er jeg også på instagram (bedre sent enn aldri ) Der finner du meg med navnet frahjerte

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg