For noen fantastisk dager vi har her på Østlandet. Jeg nyter dem i fulle drag. Jeg vet ikke hvor lenge godværet er meldt, og jeg jeg vil nesten ikke vite det heller – det viktigste er å nyte NÅ♥

Her om dagen var jeg å stelte neglene mine. Ble så rosa og fine, så 🙂 Noen terapeuter er opptatt av å kommunisere med kunden sin, så hun begynte å spørre meg om jeg hadde fri, om ferien var planlagt, og når jeg skulle ha den. Jeg ventet på neste spørsmål som pleier å være: “hva jobber du med?”

Da jeg var 12 år tok min mor meg med til sykehuset for å få tatt røntgen bilde av hoftene mine. Så lenge jeg kunne huske hadde jeg hatt diffuse smerter i rygg og hofter. 17.mai tog, aktivitetsdager og gym på skolen, var det værste jeg visste, uten å kunne gi mamma og pappa en reell grunn.

Røngten bildene var nedslående – de viste to hoftekuler som var på god vei ut av hofteleddet. Ubehandlet hofteleddsdysplasi. Ikke rart jeg hadde mye vondt! Jeg ble operert på høyre side ved at de bygde på hoftekammen og hindret kulen i å skli lengre ut. Den andre siden hadde sklidd for langt ut, det var det ikke noe å gjøre. Det sier seg nok selv at venstre side gav meg mye smerter og ubehag – uten å gå i detaljer om det. Da jeg var 25 ble jeg uføretrygdet, og planene om å jobbe i helsevesenet ble skrinlagt.

Da jeg var 29 år syntes fastlegen min det var på tide å ta nye bilder. Jeg var på denne tiden svært redusert i fysisk utfoldelse, smerten i venstre side var konstant, og jeg måtte planlegge nøye hva jeg skulle gjøre i løpet av dagen. Jeg satt og vasket opp, jeg satt da jeg strøk tøy, jeg satt da jeg la sammen tøy, jeg satt på badet da jeg ordnet hår og sminke,  jeg var alltid på utkikk etter en stol – uansett hvor jeg kom. Og det å ha to aktive smågutter, hadde sine utfordringer 🙂 Legen på Sophies Minde i Oslo kikket på meg over brilleglassene da han så bildene. Han lurte på hvordan jeg i det hele tatt hadde klart å holde meg oppreist. Det gikk ikke lang tid før det ble satt inn total hofte protese på venstre side, og to år etterpå ble høyre siden tatt. Det er ungt å være 29 år med hofte protese, men forandringen i livet kan nesten ikke beskrives!!

Så tilbake til den søte unge negle damen –  jeg ventet på at hun skulle spørre meg om hva jeg jobbet med.

Det er det vanskeligste spørsmålet jeg har måtte forholde meg til i alle år. Det har vært forbundet med skam og nedverdigelse for meg å fortelle at jeg er uføretrygdet, derfor har jeg unngått det så langt det overhode har vært mulig. “Handikappet” mitt var ikke synlig, ingen kunne se det på meg, bare jeg visste hvordan det var for meg.

Da jeg begynte å bli kjent med samboeren min for flere år siden, grudde jeg meg til han kom til å spørre meg om hva jeg jobbet med. Og da jeg famlende fortalte at jeg hadde uføretrygd, var det akkurat som det ikke gjorde noe lengre, og jeg kjente bare at det ikke var så farlig å la fasaden sprekke, for sprekken slapp jo inn lys♥

Skammen og nedverdigelsen for meg rundt denne tematikken er i dag borte.. Jeg buser ikke ut med det, og det er ikke det første jeg forteller folk, men jeg skjuler det ikke lengre!

Så hva jobber jeg med – og jobber jeg,  jeg som er uføretrygdet? Svaret er at det mange ting å fylle livet sitt med som gir mening uansett🧡