Ja da, jeg visste klokken ikke var mye da jeg sjekket den på nattbordet – 04.12. Jeg bestemte meg for å stå opp og begynne å skrive tankene mine ned. Kan jo likeså godt benytte tiden i stede for å ligge og prøve å få sove igjen 🙂
Det skrives og snakkes en del om hvor krevende småbarns tiden er – og ja, det er den virkelig. Nattevåk, gråting, mating, mangel på søvn osv. Og når jeg nå ser tilbake og sammenligner den tiden, med tiden da alt begynte å bli usikkert og man ikke helt visste hva det var “ungen” din gjorde da han gikk ut for å treffe venner, eller om han i det hele tatt gikk til skolen etter at du hadde fått opp en utrolig trøtt 13/14 åring. Eller da jeg hver dag ringte til skolen får å få vite om han hadde vært der i det hele tatt. Da, i mine øyne, gode venner ble byttet ut med venner du knapt fikk hilst på, eller da jeg hentet han i arresten, 16 år, etter å ha vært savner i tre døgn,og tenkte med meg selv da jeg så han høy på pepper, at nå tar jeg noen skritt inn i en ukjent verden som kommer til å være en stor del av livet mitt i mange år – ja, da var kanskje ikke små barns tiden så ille! Men jeg vet at alt er relativt og at man ikke alltid kan sette ting opp mot hverandre. Man kan faktisk ikke ALLTID tenke at mine problemer er jo ingenting sammenlignet med dem eller de, og så skal det være en trøst – det fungerer ikke sånn.
Hva når det mamma sier ikke er så viktig lengre, når han begynner å ta valg og gjør ting som er helt fremmed og ukjent for deg, kontra disse små vakre skapningene, hvor det er dine ord, som gjelder? Ja, jeg vet de har sterke viljer, MEN det er mamma/pappa som bestemmer. Det var jeg som bestemt når de skulle legge seg, det var jeg som bestemte at det de ikke skulle ut noe mer den dagen. Jeg la fram tøy som ble tatt på, jeg hadde kontroll over tv, jeg kunne bestemme at nå er det tid for å klippe håret, når vi skulle spise middag, at de skulle være med hit eller dit, ja, man kan jo til og med lede dem inn i de aktivitene vi ønsker – sport, musikk, dans osv Hva skjer når det ikke går lengre? Når endringene er så alvorlige og man blir stående maktesløs å se på? Hvilken betydning har ordene dine når det kjæreste du har begynner med det værste en mamma kan tenke seg? Har man da fått de barna man fortjener, som en skrev noe om her om dagen, har man feilet som mor, har jeg ikke gjort en god jobb som mamma, er det MIN skyld at det har blitt sånn? Dette er faktisk spørsmål jeg som mamma har stilt meg selv mange ganger. Og om noen mener om seg selv at de har klart og gjøre en bedre jobb med barnet sitt, så pass på så ikke glorien kveler deg!
Og selv om søsken vokser opp under samme forhold, med samme foreldre, samme regler, samme kjærlighet, så er de ulike som natt og dag. Hvordan kan livet til to bli så helt forskjellig?
Noen ganger – ennå – blir jeg liggende å analysere alle årene. Går tilbake, alvorlige episoder kommer for meg, som da jeg hentet han etter overdose, eller jeg stod ved sykehus sengen etter timer med tortur – det skjærer i et mamma hjerte. Men jeg tenker også på den andre som har fått meg til å le i de mørkeste stunder, som har spurt om vi ikke skal gjøre noe koselig sammen…Har jeg mislyktes som mamma? Nei, vet du, jeg tror ikke det ♥ Har livet gjort noe med meg gjennom alle disse årene? Helt klart, man er ikke “svart/hvit” lengre, man ser at livet er ganske nyansert, man blir ydmyk og er ikke så hard mot andre. Og jeg er ikke redd lengre for at fasaden skal sprekke, for sprekker slippe jo inn lys, og DET er jo befriende ♥
Forstår hvorfor du stod opp – måtte få ned disse tankene som kvernet i mamma-hodet <3 Godt og ærlig skrevet fra mamma-hjertet <3
Flott skrevet Elise…Det er nok alle de tankene de aller fleste av oss har tenkt når livet vårt føles og ha bli lagt i ruiner…når du skjønner att alt du gjør,blir missforstått eller ignorert…klem
Dine gutter kunne ikke fått en bedre Mamma <3 Det er jeg helt sikker på. Det er vel bare slik at barn er så uendelig forskjellig noen ganger. Og vi foreldre er maktesløse i noen situasjoner. <3 Veldig god klem fra meg <3
Takk for nok et flott innlegg Elise. Jeg tror det er mange av oss som våkner kl 04 om morgenen med lignende tanker. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Når jeg leste dette så tenkte jeg på Thorvald Stoltenberg og hvor forskjellige hans barn er. Og tenker også på min bror, søster og meg selv.
Man får vel aldri svar på om man kunne gjort ting bedre men jeg vet jo at du har mye fokus på å leve nå og ta riktige valg fremover. Selv har jeg lært mye av AA felleskapet og særlig er jeg en stor fan av å daglig be sinnsrobønnen. Det gjør jeg alltid sammen med kona på veg til jobb. Hver morgen.
“Gud, gi meg sinnsro. Til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan. Og forstanden til å se forskjellen.” Det hjelper for meg men det varer ofte bare et døgn så jeg tar bønnen hver dag. Religiøs er jeg kanskje ikke men jeg ber ofte til Gud uansett for det gjør meg godt.
Ha en fin dag og takk for at du er den du er. Jeg er så glad for at jeg ble kjent med deg.
Kai Henning: Tusen takk for flotte ord! Sinnsro bønnen er er nydelig bønn – full av visdom for livet.
Takk i lige måde for vennskap og samarbeid!!
Sterkt å lese! Dette kan ikke fullt ut forstås uten å ha stått i det selv.
Alle kan vi relatere oss til avmaktsfølelsen, håp og drømmer som svinner hen. Vi feiler og lykkes, det er slik å være menneske. Forsoningen med det er i varierende grad. Den fantastiske trøsten er at vi blir elsket, og elsker, på tross av. Ikke på grunn av 🙂
Avmaktsfølelse er vel noe av det værste man kan kjenne på, derfor er det så godt at noe og noen er med på å – tross alt – å gjøre livet meningsfylt💞